Doctor Who på norsk

Blant livets mange små skuffelser er at NRK aldri har funnet det for godt å sende Doctor Who. Det ville nok blitt tekstet på nynorsk og slik sett på godt og vondt også bidratt til norsk språkdebatt, men hovedsavnet er jo at generasjoner av norske barn (og vi voksne som uten blygsel sniker oss til å se på sånt) har gått glipp av en morsom og spennende serie i hjemmetrygge omgivelser. Spesielt siden NRK kunne gjort så mye mer enn å sende originalen. Nå som vi har fått både «Torchwood» og «The Sarah Jane Adventures» burde alt ligge til rette for egne norske Doctor Who–derivater, hvis bare ikke kanalen hadde vært så sidrumpet. For eksempel:

Kva for ein lækjar?

På Vestlandet plages stadig flere av byråkratiets tentakler, intrikat skjemavelde, ondsinnede datamaskiner og valgets kvaler når de skal bestemme seg for ny fastlege. Står utenomjordiske makter bak – og finnes det en helt som kan hjelpe? I en separat serie (aldersgrense 18 år, minst) oppdager vingkaptein Jakob Harknes den uhyggelige og farlige hemmeligheten til NAV.

Dr. WHO

Super-landsmoder Gro bretter opp ermene og redder kontant jorden fra basiller, røykere, daleker og annet pakk sammen med sine kamerater i Verdens helseorganisasjon. Iblant hjelper U.N.I.T. til.

Doktor Kven

Det foregår som kjent mye rart i Nord-Troms, og mange underlige skapninger skjuler seg bak en tilsynelatende normal fasade (vel, så normal som den kan bli i Nord–Troms). Men heldigvis er det en som vet hvordan å ordne opp…

Dokter? Hu!?

En vakker, ung, nyutdannet kvinnelig lege må slåss mot patriarkalske maktstrukturer og de innfødtes fordommer (samt enkelte aliens) i en isolert østlandsbygd der de aldri har sett annet enn mannlige doktorer.

Doktor: Hvem?

Spennende nytt reality–konsept: Elleve menn med ulik personlighet, alder og klessmak må gjennom en serie utfordringer som tester deres intelligens, fysikk, mot og flaks. Vinneren får en ettertraktet akademisk grad, en velbrukt blå telefonkiosk og en valgfri kompanjong av motsatt kjønn.

Hvem, doktor?

Daleknut, Son–Taran, Bergens–Bane, Monster–Master…. Fra hele landet samler doktorens fiender seg til det endelige oppgjøret. Han kan ikke vinne over dem før han finner ut hvem som egentlig står bak og i stillhet trekker i trådene.

Arbeidsdelingen

«Faren til Jørgen var en aktet samfunnsborger og bonde med gøts og framferd, ordfører og stortingsmann. Mora var snill.»
Om foreldrene til Holes store sønn, eventyrsamler og biskop Jørgen Moe, i Ringerikes Blad (visstnok populært kalt «Tørrfisken») 21/2 2012

Hopp og sprett i Bokklubben

Nylig presenterte Den norske Bokklubben en av bøkene sine som en «pageturner». Jeg skjønner at endrede vilkår, ny teknologi og økt konkurranse gjør det nødvendig for bokutgivere å finne på nye ting, men akkurat dette påfunnet er jeg skeptisk til.

Bortsett fra at jeg iblant bruker dem som underlag for et eller annet og at de pynter opp i hyllene, er bokens vesen for meg det som fødes av den fascinerende koblingen mellom det andre har skrevet og hjernen min. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg kan ikke forstå annet enn at denne prosessen må bli merkbart vanskeligere hvis boken driver og turner hele tiden. Jeg har ikke det minste imot idrettsutøvelse som sådan, men alt har sin plass. En bok blir faktisk ikke mer tilgjengelig dersom den rører på seg.

Og så dette med «page», da. Jeg er riksmålsmann så god som noen (eller – skal vi være ærlige – bedre enn de fleste), men det får da være måte på. Det må være over hundre år siden rettskrivningen til dette ordet ble endret til «pasje». Kanskje Bokklubben ønsker å lansere et alternativ til den moderne, feminiserte sosionomlitteraturen, rosa utenpå men ofte grå inni, som den iblant blir kritisert for å ha for mye av. Men å satse på bokstavelig talt spretne men meget gammeldagse bøker der aristokratiske guttunger åpenbart spiller en viktig rolle, det må da være et meget smalt segment? Enskjønt noe helt annet enn det vi er vant med, det skal de ha.

Hva vet jeg? Jeg har i det hele tatt vanskelig for å få tak i hva dette egentlig er for noe. Men som dere forstår, synes jeg ikke det høres overbevisende ut. Kanskje jeg heller burde kjøpe en bok på engelsk, av den typen som er så spennende at sidene nærmest blar om av seg selv?. Da vet jeg i hvert fall stort sett hva jeg får.

(ra 4/12 - wh)

 

ADDENDUM (noen måneder senere)

Jeg har fått vite at det jeg har tenkt om dette, er feil. «Turner» har ikke noe med kroppsøving å gjøre. Ordet uttales visstnok «tørner», og det gjør det hele langt skumlere. Nå har Bokklubben gått for langt. Her er det altså snakk om bøker som får det til å tørne for pasjer. Er det virkelig denslags litteratur Bokklubben ser det som sin oppgave å spre? Jeg er helt for at bøker skal utfordre, og tøye grenser. Men dette høres virkelig ikke bra ut.