Aftenposten avslører eksistensen av tidsmaskin

Rikard III -
 kanskje en alien?

Jeg har tidligere bemerket  Aftenpostens tendens til å komme med de virkelig oppsiktsvekkende nyhetene nærmest i forbifarten, uten å følge opp eller utdype dem. Nå avslører de indirekte at britene har en tidsmaskin, som åpenbart minst en gang har vært brukt til å reise tilbake og endre historiens gang.


I en artikkel 5/2 2013 om funnet av kong Rikard IIIs levninger i Leicester står det nemlig følgende: «Hun mener det ufordelaktige bildet av ham [Rikard] er skapt av hans etterkommere. Det vil si mannen som drepte ham, Edvard VII og tudorene.» 

Edward VII -
hemmelig tidsagent?

Her er det mildt sagt mye å tygge på. Dette med «etterkommere» er nå én sak.  Men nyheten må jo endre det inntrykket man i alle år har hatt av den joviale og ufarlige Edvard VII, som var konge fra 1901 til 1910. Hvem ville trodd det? Har han flere liv på samvittigheten? Var han (ja, er han) i realiteten en slags tidsagent som har reist frem og tilbake og ordnet opp i farer som truet, i beste Dr. Who–stil (skjønt logisk sett er det kanskje Torchwood som er det relevante stikkordet her)? Hvorfor var det så om å gjøre å bli kvitt Rikard? Og hvorfor, ikke minst, har vi ikke fått vite om dette før? Aftenposten har mye gravearbeid foran seg.

Kongevalget i 1818 – Nok en avsløring fra Aftenposten

Aftenposten lever i en merkelig alternativ–verden som de forbausende ofte deler små glimt av med oss i spaltene sine. Jeg har tidligere nevnt bl.a.stammen som har bodd i Nord–Mexico i titusenvis av år, og Jupiter–tempelet i Damaskus fra ca. år 1.000. Og nå får vi vite om det svensk–norske kongevalget i 1818.

I utgaven for 17. november 2012 bringer Aftenposten følgende korreksjon:

Karl Johan var ikke den første unionskongen, som vi skrev i en leder nylig. Den første unionskongen var Karl XIII (1809–1818). I 1818 ble Karl XIV Johan valgt til konge.

Jeg lurer på hvordan Aftenposten ser for seg at dette har foregått. Kanskje slik?

Sveriges statsminister kommer inn i rommet. Den norske statsministeren og kabinettsekretæren* sitter ved et bord. Den svenske statsministeren setter seg, tydelig rystet.

–Kungen är död!

–Og saa ret før Valget! Som Statsministere er det vor pligt at finde en ny Candidat.

–Stop een Halv, hvilken Statsminister er I – Justitiestatsministeren eller Utrikesstatsministeren? Jeg spørger icke kund for at briefe med min Viiden om svensk constitutionell Historie, men for at faae en Afklaring.

–Jag vet att det är en Anakronism att kalda mig bara Statsminister, men jag gör det af pedagogiska Skäl.

–Aha, I øndsker icke, gennem at nævne Eders Embede med sit fulde Nafn, at forvirre Folket og lede den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse, som alt for meget paa een gang ikke fatte og beholde kand.**

–Just presis.

–Nuvel. Vi trænge een stærk Candidat. De Andre commer til at køre frem Christian Frederik, eller maaske endog Mit Romney. Vi maae have nogen, der kand slaae dem.

–Hvad med Christian August?

–Hand er jo død!

–Och rör tyvärr inte paa sig.

–Jeg haver det! Hvad om vi udpægede Carl Johan til vor Mand?

–Carl Johan? Värför det?

–En exotisk Mand med broget Baggrund som haver commet sig op i Værden. Det vild apelere tild Qvindelige Vælgere, Mexicansk–Nordmænd og andre Minoritæter. Havde hand bare været mere svarsmussedt, vilde Sagen været Boeuf.

–Men Qvinder have jo icke Stæmmeret!

–Det havede jeg i Farten glæmt.

–LOL!

–Men husk ogsaa, at Carl Johan er Krondprinds. Det vild derfor være et overraskende Træk fra vor Side, at øndske ham som Konge–Candidat. Vi vil kunde faae een saakaldet «mørch Hæst»–effect ved Valget, som uden Tvivl vil være til vor Fordel.

–Daa säger vi saa. Er alla eniga?

–Ja.

–Ja.

–Hvilket Valgsprog skal vi bruge i Campaignen?

–Hvad med «Jøss, vi kand!», for at udtrykke Folkets Glæde, Overraskelse og Begeistring over sin egen og Kongens Ævne til at løse Problæmerne, i Fælleskab?

–Jeg tænker, at vi heller gaaer for «Folkets Kjærlighed min Belønning.» Dette er trods alt et Kongevalg, icke et Cirkus.

–OK.

–Da faaer vi komme i gang. Jeg skal sænde een Skrivelse til vore norske Consulater*** med Information om Candidaturet. Kand I give meddelelse herom til Aftenpoften**** og andre Mædier?

–Det skal jeg gøre. Men vild Aftenpoften virkelig troe, at vi haver snacket sammen paa denne Maade?

­–Det er min Erfaring, at mand kand faae Aftenpoften til at troe hvad som helst.

–Och jag tager mig af den svenska Sida af Sagen.

–Da burde alt være klart. Det er mit inderlige Ønske, at Statsministerene maae have det bra, indtil vi sees igjen*****. Efter at have snakket med Aftenpoften gaaer jeg paa Krogen og chiller Den medens jeg nyder et Glas let–Absinth.

–Absinth? Faar man värkligen Absinth som Glace****** nu?

Et, som de sier, cetera.

* Jeg er ikke helt sikker på om jeg vet hva en kabinettsekretær er for noe, men jeg syntes det hørtes tidsriktig ut å ha ham med. Dersom han var der, er det ytterst usannsynlig at han var norsk, men jeg gjør det slik fordi jeg vet enda mindre om svensk språk i år 1818 enn det altfor lille jeg vet om norsk. (Og bare for å presisere, siden jeg tross alt er litt forfengelig: Ja, jeg har helt bevisst feilstavet noen ord jeg vet ble skrevet annerledes i 1818. Og nei, jeg innbiller meg ikke at «OK» og endel andre ord og former brukt overfor virkelig var i vokabularet / gramatikken da.)

** Dette siste er i hvert fall en anakronisme, siden kabinettsekretæren her siterer fra Christian Vs Norske Lov av 1687. Annen bok, 4. kapittel, artikkel 11, hvis dere ikke tror meg. Det dreier seg om et forbud mot at prester skal holde prekener som er mer enn en time lange.      

*** Nok en anakronisme. Ikke tro alt du leser i Aftenposten, men ikke tro alt du leser i kommentarer til Aftenposten heller. At det ikke fantes egne norske konsulater i 1818 er kanskje en av ti–på–topp – tingene du burde ha fått med deg når det gjelder Norge på 1800–tallet.

**** Aftenposten begynte i virkeligheten ikke å utkomme før i 1860, men her har jeg benyttet meg av dikterisk frihet av dramaturgiske årsaker, for å knytte saken om kongevalget i 1818 til informasjonen om dette i Aftenposten av idag.

***** Dette eller noe lignende er i våre dager redusert til det fattigslige (men fortsatt hyggelige og ofte oppriktig mente) «ha det».

****** Dere tok den, ikke sant? Denne passasjen er her for å illustrere at det finnes små forskjeller i språk og kultur mellom broderfolkene som iblant spiller oss et lite puss. 

 

Diskret sensasjon i Aftenposten

Jeg følger med på diskusjonen om rapporten og alt det der, jeg sverger, og det er kjempeviktig – men noen må i all beskjedenhet bruke et par øyeblikk på å kommentere det øvrige nyhetsstoffet også.

Vi pleier ikke å tenke på Aftenposten som en sensasjons- og skandaleavis, men det er kanskje fordi den er så diskret i sin presentasjon av de virkelig oppsiktsvekkende nyhetene.

Her om dagen hadde avisen for eksempel en artikkel om kunstskatter som blir ødelagt i Syria. Her heter det: «Damaskus – en av verdens vakreste byer – huser alt fra historiske moskeer til romerske mosaikker, slott fra korsfarertiden, fem tusen år gamle basarruiner og et Jupiter-tempel fra 1000-tallet.»

Og i dag, 15. august, kunne vi lese følgende i starten av en artikkel om hvordan deler av urbefolkningen i Nord-Mexico er blitt viklet inn i narkotikatrafikken: «Tarahumara-folket har befolket Mexicos Sierra Madre-fjell i titusenvis av år.»

OK, jeg hører dere si det: Det med 1000-tallet er sikkert bare en korrekturfeil. Og hvis man tar de aller mest ekspansive teoriene om befolkningen av Amerika og kombinerer dem med den aller, aller overdrevent minst ekspansive tolkning av ordet «titusenvis», så er man fortsatt meget langt utenfor banen men det går kanskje såvidt an å skimte den i det fjerne.

Det som bekymrer meg er at det likevel stod på trykk. Jeg mener, det kreves da ikke så mye allmennkunnskap for å skjønne at dette virkelig ikke kan stemme? Hva så med andre artikler i Aftenposten, de som krever en viss grad av spesialkunnskap jeg ikke har? Kan jeg stole på det jeg leser? Hvorfor skal jeg da gidde?

Men kan hende jeg tar feil. Aftenposten skal få en sjanse. Her må de følge opp. Jeg har lyst til å se bilder av Jupiter-templet og å lære om de brave tilhengerne av den klassiske panteonen som holdt ut gjennom syv hundre år med kristen og muslimsk dominans før de fikk bygget det. Og å få rapporter fra den fruktbare faglige diskusjonen som sikkert vil komme i kjølvannet av oppdagelsen av at det har bodd folk i Amerika lenger enn noen har fantasert om.

Og det fortsetter...

Idag, 16/8-12, stod det på første side i Aftenposten at: "Ett år før valget i USA er det allerede en uvanlig tøff tone mellom Mitt Romney og Barack Obama".

Les også om det svensk-norske kongevalget i 1818!

og den britiske tidsmaskinen...


 

Til Dovre faller…

«Det er ingen grunn til å miste håpet om sommer i mai. Neste uke kryper nemlig gradestokken oppover i mange deler av landet og i Sør-Norge.»

Aftenposten, dagen etter 17. mai 2012

Doctor Who på norsk

Blant livets mange små skuffelser er at NRK aldri har funnet det for godt å sende Doctor Who. Det ville nok blitt tekstet på nynorsk og slik sett på godt og vondt også bidratt til norsk språkdebatt, men hovedsavnet er jo at generasjoner av norske barn (og vi voksne som uten blygsel sniker oss til å se på sånt) har gått glipp av en morsom og spennende serie i hjemmetrygge omgivelser. Spesielt siden NRK kunne gjort så mye mer enn å sende originalen. Nå som vi har fått både «Torchwood» og «The Sarah Jane Adventures» burde alt ligge til rette for egne norske Doctor Who–derivater, hvis bare ikke kanalen hadde vært så sidrumpet. For eksempel:

Kva for ein lækjar?

På Vestlandet plages stadig flere av byråkratiets tentakler, intrikat skjemavelde, ondsinnede datamaskiner og valgets kvaler når de skal bestemme seg for ny fastlege. Står utenomjordiske makter bak – og finnes det en helt som kan hjelpe? I en separat serie (aldersgrense 18 år, minst) oppdager vingkaptein Jakob Harknes den uhyggelige og farlige hemmeligheten til NAV.

Dr. WHO

Super-landsmoder Gro bretter opp ermene og redder kontant jorden fra basiller, røykere, daleker og annet pakk sammen med sine kamerater i Verdens helseorganisasjon. Iblant hjelper U.N.I.T. til.

Doktor Kven

Det foregår som kjent mye rart i Nord-Troms, og mange underlige skapninger skjuler seg bak en tilsynelatende normal fasade (vel, så normal som den kan bli i Nord–Troms). Men heldigvis er det en som vet hvordan å ordne opp…

Dokter? Hu!?

En vakker, ung, nyutdannet kvinnelig lege må slåss mot patriarkalske maktstrukturer og de innfødtes fordommer (samt enkelte aliens) i en isolert østlandsbygd der de aldri har sett annet enn mannlige doktorer.

Doktor: Hvem?

Spennende nytt reality–konsept: Elleve menn med ulik personlighet, alder og klessmak må gjennom en serie utfordringer som tester deres intelligens, fysikk, mot og flaks. Vinneren får en ettertraktet akademisk grad, en velbrukt blå telefonkiosk og en valgfri kompanjong av motsatt kjønn.

Hvem, doktor?

Daleknut, Son–Taran, Bergens–Bane, Monster–Master…. Fra hele landet samler doktorens fiender seg til det endelige oppgjøret. Han kan ikke vinne over dem før han finner ut hvem som egentlig står bak og i stillhet trekker i trådene.

Arbeidsdelingen

«Faren til Jørgen var en aktet samfunnsborger og bonde med gøts og framferd, ordfører og stortingsmann. Mora var snill.»
Om foreldrene til Holes store sønn, eventyrsamler og biskop Jørgen Moe, i Ringerikes Blad (visstnok populært kalt «Tørrfisken») 21/2 2012

Alle slags mennesker

"...både samer, norske, politikere og barn hadde møtt opp."
(Teksting i Oddasat 7/11 2011)

Det stod faktisk i avisen

"Hvis vi ser bort fra den fjerne fremtid, finnes det nå miljøvennlige biler i alle klasser."
(Innledningen på en tosiders artikkel om miljøbiler i VG, 7/3 2007)