Sætre har tatt til fornuft og lansert bokstavkjeksen igjen. Kjeksene kommer fortsatt i en kartong utformet som en bil. Den er mindre elegant enn før (for å si det som det er, er den temmelig kvadratisk og klumpete). Men man kan fortsatt brette ut hjulene og vinduet og ha det gøy, så mye skal være dem tilgitt. Også selve kjeksene har fått en ansiktsløftning. Det sies ikke direkte på esken at det er helsebringende å spise dem, men dette er nok budskapet produsenten ønsker vi skal sitte igjen med. Med store bokstaver står det nemlig:
”28 % mindre sukker*
58 % fullkorn
13 % fiber
0 % herdet fett”
Dette høres flott ut, men vi erfarne forbrukere har vært borti en * før. Så jeg tok frem lupen, gransket esken og fant følgende forbløffende budskap: ”* Bokstavkjeks inneholder 28% mindre sukker enn Tom & Jerry kjeks.”
Jeg tviler ikke et sekund på at dette er sant. Likevel er det nok man kan lure på. Når ble Tom & Jerry innført som det absolutte mål på sukkerinnhold i kjeks? Er det montro noe som er blitt prakket på oss som en følge av EØS-avtalen – eller er det tvertimot amerikanerne som har skylden? Hvis det er en hjemlig standard, hvorfor valgte man ikke noe mer typisk norsk (men – NB! –inkluderende, for all del) som Gjende? Og hvorfor benyttet man seg ikke av muligheten til å gjøre produktet enda sunnere, ved å velge et utgangspunkt som gjør at bokstavkjeksene får la oss si 53 % eller endog 74 % mindre sukker?
Kanskje noen fra Mattilsynet kan svare?
I mellomtiden kan man studere http://www.saetre.no/ , der fabrikken etter beste evne forsøker å gjøre bokstavkjeksene hippe ved å fortelle om geografileker man kan bruke dem til, og ved å antyde noe om alle de vovede ordene man kan stave mens foreldre eller bedre halvdeler er opptatt med noe annet og ikke følger med i hva du holder på med. Men husk å spise opp bevisene etterpå.
14. mars 2007
Det stod faktisk i avisen
"Hvis vi ser bort fra den fjerne fremtid, finnes det nå miljøvennlige biler i alle klasser."
(Innledningen på en tosiders artikkel om miljøbiler i VG, 7/3 2007)
(Innledningen på en tosiders artikkel om miljøbiler i VG, 7/3 2007)
26. februar 2007
J.R.R. Tolkien: Ringdrotten (oversatt av Eilev Groven Myhren)
Gode og forståelsesfulle venner gav meg Ringdrotten til jul. Jeg har ikke rukket å lese så mye ennå, men har bladd litt frem og tilbake og sett på stykker der ulike folkeslag møtes og språkbruken følgelig veksler.
Jeg har stor prinsipiell sans for oversettelseprosjektet til Eilev Groven Myhren, som virker meget gjennomtenkt. Såvidt jeg kan bedømme hittil, kommer han også rent praktisk godt fra det (selv om jeg hverken er ekspert på Tolkien – langt mindre hans språk – eller norsk filologi; det kommer sikkert etter hvert en grundig analyse fra folkene i Arthedain).
Likevel er det endel motstand man må overvinne. En ting er det egentlig herlige absurde i setninger fra oversetterens merknader som ”Dvergane snakkar såleis læreboknormalen av 1959, med a-infinitiv. Entane held seg meir til hovudformene frå 1917, med kløyvd infinitiv.” En større bøyg er at de ulike dialektformene Myhren gir folkeslagene bærer på en kulturell bagasje som kan bli litt forstyrrende for lesingen inntil man blir dratt inn i fortellingen. Hobbit-mål fra øvre Hallingdal, for eksempel. Myhren grunngir dette med at han i likhet med Tolkien har skjelt til sine egne hjemtrakter. Dette er både ærlig og logisk. Men hvis man først skulle plassere det Myhren kaller Heradet i Norge, måtte det da både naturgeografisk og sannsynligvis også kulturelt være mer naturlig å tenke seg noe i retning av Hadeland eller jordbruksbygdene i indre Østfold – og følgelig bruk av dialekt derfra til hobbitene.
Slik kan man bli sittende og spekulere. Hvorfor snakker trollmennene moderne nynorsk mens alvene taler nærmere Ivar Aasen-normalen jo edlere de er? Gondor-folk som bruker Raulandsdialekt? Og typisk nok blir Norges siste miskjente dialekter, nemlig by- og bygdemål fra rundt Oslofjorden, kun brukt som krydder i orkenes kråkemål. (OK, OK, jeg skjønner logikken også i dette utfra rammene som Myhren har trukket opp. Men det må være lov for en som har sin norske bakgrunn / tilknytningspunkter i Halden og Oslo å småmurre.)
Men – og dette vil jeg understreke meget sterkt – etter at man har lest en stund glir slike assosiasjoner og spekulasjoner mer i bakgrunnen. De ulike språkvariantene begynner å fungere som de var ment, for å differensiere mellom folkeslag og enkeltpersoner i selve boken. Det snev av kulturell bagasje som blir værende igjen, bidrar til å markere relativ alder og graden av kulturell / historisk avstand mellom de som snakker. Tolkien skrev at han i sin gjengivelse av originalverket hadde nedtonet de språklige forskjellene. Myhren har gått motsatt vei og lykkes med det.
Jeg har som tidligere sagt ikke lest nok av Ringdrotten til å gjøre meg opp en endelig mening, men jeg liker godt det jeg har lest hittil. Jeg tror at boken kan komme til å bli stående både som et viktig bidrag til nynorsk oversettelse og som en vellykket og djerv Tolkien-gjengivelse.
Jeg har stor prinsipiell sans for oversettelseprosjektet til Eilev Groven Myhren, som virker meget gjennomtenkt. Såvidt jeg kan bedømme hittil, kommer han også rent praktisk godt fra det (selv om jeg hverken er ekspert på Tolkien – langt mindre hans språk – eller norsk filologi; det kommer sikkert etter hvert en grundig analyse fra folkene i Arthedain).
Likevel er det endel motstand man må overvinne. En ting er det egentlig herlige absurde i setninger fra oversetterens merknader som ”Dvergane snakkar såleis læreboknormalen av 1959, med a-infinitiv. Entane held seg meir til hovudformene frå 1917, med kløyvd infinitiv.” En større bøyg er at de ulike dialektformene Myhren gir folkeslagene bærer på en kulturell bagasje som kan bli litt forstyrrende for lesingen inntil man blir dratt inn i fortellingen. Hobbit-mål fra øvre Hallingdal, for eksempel. Myhren grunngir dette med at han i likhet med Tolkien har skjelt til sine egne hjemtrakter. Dette er både ærlig og logisk. Men hvis man først skulle plassere det Myhren kaller Heradet i Norge, måtte det da både naturgeografisk og sannsynligvis også kulturelt være mer naturlig å tenke seg noe i retning av Hadeland eller jordbruksbygdene i indre Østfold – og følgelig bruk av dialekt derfra til hobbitene.
Slik kan man bli sittende og spekulere. Hvorfor snakker trollmennene moderne nynorsk mens alvene taler nærmere Ivar Aasen-normalen jo edlere de er? Gondor-folk som bruker Raulandsdialekt? Og typisk nok blir Norges siste miskjente dialekter, nemlig by- og bygdemål fra rundt Oslofjorden, kun brukt som krydder i orkenes kråkemål. (OK, OK, jeg skjønner logikken også i dette utfra rammene som Myhren har trukket opp. Men det må være lov for en som har sin norske bakgrunn / tilknytningspunkter i Halden og Oslo å småmurre.)
Men – og dette vil jeg understreke meget sterkt – etter at man har lest en stund glir slike assosiasjoner og spekulasjoner mer i bakgrunnen. De ulike språkvariantene begynner å fungere som de var ment, for å differensiere mellom folkeslag og enkeltpersoner i selve boken. Det snev av kulturell bagasje som blir værende igjen, bidrar til å markere relativ alder og graden av kulturell / historisk avstand mellom de som snakker. Tolkien skrev at han i sin gjengivelse av originalverket hadde nedtonet de språklige forskjellene. Myhren har gått motsatt vei og lykkes med det.
Jeg har som tidligere sagt ikke lest nok av Ringdrotten til å gjøre meg opp en endelig mening, men jeg liker godt det jeg har lest hittil. Jeg tror at boken kan komme til å bli stående både som et viktig bidrag til nynorsk oversettelse og som en vellykket og djerv Tolkien-gjengivelse.
Bradley Denton: Buddy Holly is Alive and Well on Ganymede
I don't know if it's true; I'll just leave that up to you
Oliver Vale ble unnfanget like utenfor Des Moines, Iowa, på forsetet til en firedørs 1955 Chevrolet — akkurat i samme øyeblikk som Buddy Holly døde i et flystyrt. På radioen spilte de “Heartbeat”.
3. februar 1989, på øyeblikket tredve år etter, sitter Oliver og ser på en John Wayne-film. Plutselig skurrer skjermen, og da den klarner igjen står Buddy Holly der. Han forklarer at han ikke vet hvor han er eller hvordan han er kommet dit, men at han har fått beskjed om at Oliver Vale, 10146 Soutwest 163rd Street, Topeka, Kansas, U.S.A. kanskje kan hjelpe. Deretter setter han igang med å synge.
Bradley Dentons bok Buddy Holly is Alive and Well on Ganymede forteller hva som skjer etterpå. Som man kan tenke seg, blir det satt igang en kjede av interessante begivenheter. Buddy Holly er på alle verdens fjernsynskanaler, og der blir han. Sangen blir kun avbrutt av småprat og perioder med søvn. Oliver forstår såpass at det vil være svært lite klokt å forbli hjemme, og kommer seg vekk på motorsykkelen akkurat før politiet ankommer. Regjeringen er etter ham, hans psykiater, New Age-freakere, rockefans, misfornøyde fjernsynsseere som går glipp av favorittsåpeoperaene. Men også de merkelige naboene hans med deres enda særere hund, innehaverne (som ligner påfallende på Eisenhower og Krutsjev) av en drive in-kino og den obligatoriske fundamentalistisk sekten som får det for seg at Oliver er Anti-Krist forfølger ham på hans ferd til Buddy Hollys fødeby i Texas. Bak det hele aner vi etterhvert et utrolig spill med menneskehetens fremtid som innsats...
Innimellom fortellingen om Olivers flukt berettes det mer om hans oppvekst og om hans mors søken etter mening i tilværelsen. Hun har under hele Olivers barndom og ungdom jobbet i en radiostasjon som følger populærmusikkens skiftende luner. Hele tiden — innimellom interessante musikalske nyvinninger og diverse skvip, iblandet en stadig sterkere interesse for overnaturlige fenomener — prøver hun imidlertid å holde fast på de rene og sanne verdier hun mener Buddy Holly representerte. Og sønnen blir oppdratt i samme ånd.
Boken blir fort en fest i amerikansk populærkultur, mye i samme stil som John Kessels Good News from Outer Space. Denton skriver imidlertid en velmenende, optimistisk parodi, med en gladere og mindre sarkastisk undertone enn Kessel. Boken er en enestående serie av varm humring. Det er ikke så mye at den er komisk (selv om den også er det) som at den formidler en (i hvert fall overflatisk sett) uskyldig livsglede som får deg til å nynne og smile mens du blar videre. Den sprøe humoren blandes med sinnssyk action, ettertenksomme funderinger over livet og sympatiske og troverdige personer.
Boken har sine svakheter. Som så mange andre nyere sf/fantasy-bøker er den noe langdryg. Til tross for det tettpakkede plottet er den iblant litt innholdstom. Og det rosenrøde, nostaligske skjæret over Olivers minner gjør noen ganger femti- og sekstitallet mer uproblematisk og ufarlig enn det formodentlig var. Dessuten er det verdt å huske at ikke alt som formidles gjennom selv femti- og sekstitallets musikk er verdt å si ja til. Innvendingene til tross, gikk boken rett til hjertet på meg. Når selv jeg gikk ut og kjøpte en Buddy Holly-samling etter å ha lest den, vil du sikkert bli positivt overrasket du også.
Bradley Denton:
Buddy Holly is Alive and Well on Ganymede
Avon Books 1992, 290 sider
ISBN 0-380-71876-6
Oliver Vale ble unnfanget like utenfor Des Moines, Iowa, på forsetet til en firedørs 1955 Chevrolet — akkurat i samme øyeblikk som Buddy Holly døde i et flystyrt. På radioen spilte de “Heartbeat”.
3. februar 1989, på øyeblikket tredve år etter, sitter Oliver og ser på en John Wayne-film. Plutselig skurrer skjermen, og da den klarner igjen står Buddy Holly der. Han forklarer at han ikke vet hvor han er eller hvordan han er kommet dit, men at han har fått beskjed om at Oliver Vale, 10146 Soutwest 163rd Street, Topeka, Kansas, U.S.A. kanskje kan hjelpe. Deretter setter han igang med å synge.
Bradley Dentons bok Buddy Holly is Alive and Well on Ganymede forteller hva som skjer etterpå. Som man kan tenke seg, blir det satt igang en kjede av interessante begivenheter. Buddy Holly er på alle verdens fjernsynskanaler, og der blir han. Sangen blir kun avbrutt av småprat og perioder med søvn. Oliver forstår såpass at det vil være svært lite klokt å forbli hjemme, og kommer seg vekk på motorsykkelen akkurat før politiet ankommer. Regjeringen er etter ham, hans psykiater, New Age-freakere, rockefans, misfornøyde fjernsynsseere som går glipp av favorittsåpeoperaene. Men også de merkelige naboene hans med deres enda særere hund, innehaverne (som ligner påfallende på Eisenhower og Krutsjev) av en drive in-kino og den obligatoriske fundamentalistisk sekten som får det for seg at Oliver er Anti-Krist forfølger ham på hans ferd til Buddy Hollys fødeby i Texas. Bak det hele aner vi etterhvert et utrolig spill med menneskehetens fremtid som innsats...
Innimellom fortellingen om Olivers flukt berettes det mer om hans oppvekst og om hans mors søken etter mening i tilværelsen. Hun har under hele Olivers barndom og ungdom jobbet i en radiostasjon som følger populærmusikkens skiftende luner. Hele tiden — innimellom interessante musikalske nyvinninger og diverse skvip, iblandet en stadig sterkere interesse for overnaturlige fenomener — prøver hun imidlertid å holde fast på de rene og sanne verdier hun mener Buddy Holly representerte. Og sønnen blir oppdratt i samme ånd.
Boken blir fort en fest i amerikansk populærkultur, mye i samme stil som John Kessels Good News from Outer Space. Denton skriver imidlertid en velmenende, optimistisk parodi, med en gladere og mindre sarkastisk undertone enn Kessel. Boken er en enestående serie av varm humring. Det er ikke så mye at den er komisk (selv om den også er det) som at den formidler en (i hvert fall overflatisk sett) uskyldig livsglede som får deg til å nynne og smile mens du blar videre. Den sprøe humoren blandes med sinnssyk action, ettertenksomme funderinger over livet og sympatiske og troverdige personer.
Boken har sine svakheter. Som så mange andre nyere sf/fantasy-bøker er den noe langdryg. Til tross for det tettpakkede plottet er den iblant litt innholdstom. Og det rosenrøde, nostaligske skjæret over Olivers minner gjør noen ganger femti- og sekstitallet mer uproblematisk og ufarlig enn det formodentlig var. Dessuten er det verdt å huske at ikke alt som formidles gjennom selv femti- og sekstitallets musikk er verdt å si ja til. Innvendingene til tross, gikk boken rett til hjertet på meg. Når selv jeg gikk ut og kjøpte en Buddy Holly-samling etter å ha lest den, vil du sikkert bli positivt overrasket du også.
Bradley Denton:
Buddy Holly is Alive and Well on Ganymede
Avon Books 1992, 290 sider
ISBN 0-380-71876-6
Abonner på:
Innlegg (Atom)