Gode og forståelsesfulle venner gav meg Ringdrotten til jul. Jeg har ikke rukket å lese så mye ennå, men har bladd litt frem og tilbake og sett på stykker der ulike folkeslag møtes og språkbruken følgelig veksler.
Jeg har stor prinsipiell sans for oversettelseprosjektet til Eilev Groven Myhren, som virker meget gjennomtenkt. Såvidt jeg kan bedømme hittil, kommer han også rent praktisk godt fra det (selv om jeg hverken er ekspert på Tolkien – langt mindre hans språk – eller norsk filologi; det kommer sikkert etter hvert en grundig analyse fra folkene i Arthedain).
Likevel er det endel motstand man må overvinne. En ting er det egentlig herlige absurde i setninger fra oversetterens merknader som ”Dvergane snakkar såleis læreboknormalen av 1959, med a-infinitiv. Entane held seg meir til hovudformene frå 1917, med kløyvd infinitiv.” En større bøyg er at de ulike dialektformene Myhren gir folkeslagene bærer på en kulturell bagasje som kan bli litt forstyrrende for lesingen inntil man blir dratt inn i fortellingen. Hobbit-mål fra øvre Hallingdal, for eksempel. Myhren grunngir dette med at han i likhet med Tolkien har skjelt til sine egne hjemtrakter. Dette er både ærlig og logisk. Men hvis man først skulle plassere det Myhren kaller Heradet i Norge, måtte det da både naturgeografisk og sannsynligvis også kulturelt være mer naturlig å tenke seg noe i retning av Hadeland eller jordbruksbygdene i indre Østfold – og følgelig bruk av dialekt derfra til hobbitene.
Slik kan man bli sittende og spekulere. Hvorfor snakker trollmennene moderne nynorsk mens alvene taler nærmere Ivar Aasen-normalen jo edlere de er? Gondor-folk som bruker Raulandsdialekt? Og typisk nok blir Norges siste miskjente dialekter, nemlig by- og bygdemål fra rundt Oslofjorden, kun brukt som krydder i orkenes kråkemål. (OK, OK, jeg skjønner logikken også i dette utfra rammene som Myhren har trukket opp. Men det må være lov for en som har sin norske bakgrunn / tilknytningspunkter i Halden og Oslo å småmurre.)
Men – og dette vil jeg understreke meget sterkt – etter at man har lest en stund glir slike assosiasjoner og spekulasjoner mer i bakgrunnen. De ulike språkvariantene begynner å fungere som de var ment, for å differensiere mellom folkeslag og enkeltpersoner i selve boken. Det snev av kulturell bagasje som blir værende igjen, bidrar til å markere relativ alder og graden av kulturell / historisk avstand mellom de som snakker. Tolkien skrev at han i sin gjengivelse av originalverket hadde nedtonet de språklige forskjellene. Myhren har gått motsatt vei og lykkes med det.
Jeg har som tidligere sagt ikke lest nok av Ringdrotten til å gjøre meg opp en endelig mening, men jeg liker godt det jeg har lest hittil. Jeg tror at boken kan komme til å bli stående både som et viktig bidrag til nynorsk oversettelse og som en vellykket og djerv Tolkien-gjengivelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar