Spor av nøtter

Nå som fastetiden lir mot slutten har jeg begynt å interessere meg (litt) for marsipan. Det er tross alt Påske bare en gang i året. Og så jul, selvsagt. Foreløpig har ikke det bursjoasi–plutokratiske antirødgrønne næringslivet kommet opp med morsdagsmarsipan, høstjevndøgnmarsipan, 17. mai-marsipan, sommermarsipan, skolestartmarsipan, selvangivelsesinnleveringsfristmarsipan eller Kristi Himmelfartsmarsipan, selv om lysten kanskje er der og vi kan håpe eller frykte at det kun er et tidsspørsmål. I mellomtiden må vi benytte oss av de muligheter som byr seg.

Jeg har alltid tenkt på Nidar marsipan som Ekte Vare, ektere enn det meste, med ingredienser som i hvert fall er på nikk med naturen selv, full av myke Mattilsyn–godkjente kalorier og laget hjemme hos nynnende, tradisjonsrike, økologisk håndplukkede bestemødre.

Derfor ble jeg en smule betuttet da jeg leste i den lille skriften bakpå påskeegget at det «Kan inneholde spor av nøtter». Det må i rettferdighetens navn sies at det var snakk om et veldig lite påskeegg, det minste jeg fant. Så jeg må understreke at jeg ikke hadde forventninger om overdådige mengder marsipan. Men «spor»? «Kan»? Sukkeret har jeg ingen grunn til å tvile på er med, det pleier liksom aldri å være noe problem med den saken. Men hva har de fylt resten med? For å sitere den makelige kilden til øyeblikkelig visdom, Wikipedia, «Nøtten [her menes mandelen] er blant mye annet en viktig ingrediens i marsipan».

Så snakker vi her om et utslag av biologisk korrekthet («Mandelen er strengt tatt ikke en nøtt»), eller samme type språklig glidning som gir oss nykonstruksjoner som «laksebiff» (og dette selv før hesten ble en hyppig gjest ved norske middagsbord): «Du må da skjønne at når vi skriver ‘nøtt’ mener vi ‘peanøtt’. Ikke andre nøtter. Er du helt dust, eller?» «Når ble vi dus,» svarer jeg da (den hadde de ikke regnet med!). «Det heter De, takk. De skal ikke komme her og komme her!» Og slenger på: «Ere I Duste?» for virkelig å skape den fornødne distanse. Hvilket er tilfredsstillende, selvsagt, men ikke egentlig gir svar på det jeg lurer på: Hva i all verden er den hvite guffa inni påskeegget mitt?

Overhørt på toget

–Hvor er Alf? Jeg håper han kom på toget. Faren til Alf er alkoholiker, og det har’n aldri hatt godt av. Der har det skikkelig røbba av.
–Hvor blir det av han? Han skylder meg 3.000 kroner.
–Se, der kommer’n!
–Å herregud. Se åssen han bærer spritkassa!
–Ohoi, guttær!
–Legg fra deg kassa. Har du noe pils? Nei? Da kan du rulle videre.
–Jeg må på do i alle fall.
–Men dem åpnær’nte før Ski.
–Ja, da får dem ta konsekvensene.

* * *

–Goddag, dette er togvejtinnen. Vi begynnej nå våj tjillevognsejvejing bak i toget, og kan by på kaffe, te, vajm sjokolade, minejalvann, saft, fjukt, sjokolade, jundstykkej, vafler, avisej, påskegodt...

* * *

–Billettene, takk.

–Jeg har visst noe penger her. Du, Per, du kan ikke legge ut for meg?
–Jammen, du skylder meg to hundre kroner allerede.
–Skal vi se. Her var en tier til.
–Ja, men hør. Hvis du legger ut nå, så går det opp med middagen iforigårs som Heidi betalte for deg, og så kan jeg skylde henne de femti kroner som blir igjen når jeg trekker fra inngangspengene på diskoteket som jeg betalte for henne.
–Sånn ja. Hvis du tar alle de myntene her...
–Det mangler fortsatt tre kroner.
–Tar du kredittkort?
–Nei.
–Fytte grisen. Vær grei, 'a.
–Dø, gi deg, Per. Ikke begynn å krangle med han. Her har du det som er igjen.
–Jøss. River du over billettene også? Det kaller jeg kundeservice! Se her, ta deg en øl!

* * *

–Se på han der, 'a. Han ligger med føttene over stolryggen foran seg.

–Tøft. Hva er det han pratær om?
–Har'nte peil. Høres ut som finsk.
–Jøss. Så du åssen han tok på ho dama som gikk forbi? Er'n full?
–Dritings. Alle finnær er det.

* * *

–I hvilken delstat i USA produseres det mest vin?

–California.
–Hva he–ter den amerikanske konge....kongegress....
–Jeg skjønner ikke hva du sier. Få se. Å, kongressbygningen. Det hvite hus. Nei, unnskyld, Capitol.
–Hva heter kong Arthurs trollmann?
–Kong Arthurs trollmann? Hvordan skulle jeg vite det? Er ikke det fra en barnefilm? Få boka. La heller meg spørre deg. Hvor er Plankebyen?
–Fredrikstad, vel!
–Hvor mange nuller er det i en milliard?
–Ni.
–Ikke dårlig. Hvor mange uker er det i et år?
–?
–Jammen, det har jeg lært deg.
–Men jeg kan ikke. Tre hundre?
–Nei. Tenk deg om nå.
–Tolv?
–Det er måneder.
–Tre og tyve?
–Du bare gjetter. To og femti. Kanskje du heller kan svare på hvem som skrev Karius og Baktus?

* * *

–Og så sa hun til meg: «Jeg kan spise to liter iskrem i løpet av en helg. Det er min svakhet.» «Din svakhet?» sa jeg til henne. «Det er din styrke, Gunnhild, det er din styrke».

* * *

–Gud for et herrlig værr. Men det blåserr for lite. Og så er det for flatt her.

–Du skjønnær'nte noen ting. Du kan vel ente regne med at hele verden skal se ut som Bergen heller?

* * *

–Hvor ble det av Alf?

–Sitter han fortsatt på do?
–Vi skal jo snart av.
–Åssen skal vi få med oss alt?
–Se, der kommer Alf. Hvis han bærer også...
–Du ser vel at han ikke kan bære noe. Vi må bære han. Heidi kan ta spriten.
–Jeg skjønnær’nte at tollerne var så lette å lure. Vi gikk jo bare rett gjennom. To hele kasser. Hvor mye har du drukket opp?

–Vi rekker vel et vorspiel før festen. Skal vi dra hjem til deg, Alf?

–Moder'n er hjemme. Vi kunne dra til han Leonard Cohen, vaktmester'n på stasjonen. Jeg kjennær'n.
–Leonard Cohen?

–Ja, han drekker som et svin.

–Det er få du kjenner som ikke gjør det.

(Alt dette er fra samme togtur Oslo–Halden, en gang tidlig på 1990-tallet.)