Kongevalget i 1818 – Nok en avsløring fra Aftenposten

Aftenposten lever i en merkelig alternativ–verden som de forbausende ofte deler små glimt av med oss i spaltene sine. Jeg har tidligere nevnt bl.a.stammen som har bodd i Nord–Mexico i titusenvis av år, og Jupiter–tempelet i Damaskus fra ca. år 1.000. Og nå får vi vite om det svensk–norske kongevalget i 1818.

I utgaven for 17. november 2012 bringer Aftenposten følgende korreksjon:

Karl Johan var ikke den første unionskongen, som vi skrev i en leder nylig. Den første unionskongen var Karl XIII (1809–1818). I 1818 ble Karl XIV Johan valgt til konge.

Jeg lurer på hvordan Aftenposten ser for seg at dette har foregått. Kanskje slik?

Sveriges statsminister kommer inn i rommet. Den norske statsministeren og kabinettsekretæren* sitter ved et bord. Den svenske statsministeren setter seg, tydelig rystet.

–Kungen är död!

–Og saa ret før Valget! Som Statsministere er det vor pligt at finde en ny Candidat.

–Stop een Halv, hvilken Statsminister er I – Justitiestatsministeren eller Utrikesstatsministeren? Jeg spørger icke kund for at briefe med min Viiden om svensk constitutionell Historie, men for at faae en Afklaring.

–Jag vet att det är en Anakronism att kalda mig bara Statsminister, men jag gör det af pedagogiska Skäl.

–Aha, I øndsker icke, gennem at nævne Eders Embede med sit fulde Nafn, at forvirre Folket og lede den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse, som alt for meget paa een gang ikke fatte og beholde kand.**

–Just presis.

–Nuvel. Vi trænge een stærk Candidat. De Andre commer til at køre frem Christian Frederik, eller maaske endog Mit Romney. Vi maae have nogen, der kand slaae dem.

–Hvad med Christian August?

–Hand er jo død!

–Och rör tyvärr inte paa sig.

–Jeg haver det! Hvad om vi udpægede Carl Johan til vor Mand?

–Carl Johan? Värför det?

–En exotisk Mand med broget Baggrund som haver commet sig op i Værden. Det vild apelere tild Qvindelige Vælgere, Mexicansk–Nordmænd og andre Minoritæter. Havde hand bare været mere svarsmussedt, vilde Sagen været Boeuf.

–Men Qvinder have jo icke Stæmmeret!

–Det havede jeg i Farten glæmt.

–LOL!

–Men husk ogsaa, at Carl Johan er Krondprinds. Det vild derfor være et overraskende Træk fra vor Side, at øndske ham som Konge–Candidat. Vi vil kunde faae een saakaldet «mørch Hæst»–effect ved Valget, som uden Tvivl vil være til vor Fordel.

–Daa säger vi saa. Er alla eniga?

–Ja.

–Ja.

–Hvilket Valgsprog skal vi bruge i Campaignen?

–Hvad med «Jøss, vi kand!», for at udtrykke Folkets Glæde, Overraskelse og Begeistring over sin egen og Kongens Ævne til at løse Problæmerne, i Fælleskab?

–Jeg tænker, at vi heller gaaer for «Folkets Kjærlighed min Belønning.» Dette er trods alt et Kongevalg, icke et Cirkus.

–OK.

–Da faaer vi komme i gang. Jeg skal sænde een Skrivelse til vore norske Consulater*** med Information om Candidaturet. Kand I give meddelelse herom til Aftenpoften**** og andre Mædier?

–Det skal jeg gøre. Men vild Aftenpoften virkelig troe, at vi haver snacket sammen paa denne Maade?

­–Det er min Erfaring, at mand kand faae Aftenpoften til at troe hvad som helst.

–Och jag tager mig af den svenska Sida af Sagen.

–Da burde alt være klart. Det er mit inderlige Ønske, at Statsministerene maae have det bra, indtil vi sees igjen*****. Efter at have snakket med Aftenpoften gaaer jeg paa Krogen og chiller Den medens jeg nyder et Glas let–Absinth.

–Absinth? Faar man värkligen Absinth som Glace****** nu?

Et, som de sier, cetera.

* Jeg er ikke helt sikker på om jeg vet hva en kabinettsekretær er for noe, men jeg syntes det hørtes tidsriktig ut å ha ham med. Dersom han var der, er det ytterst usannsynlig at han var norsk, men jeg gjør det slik fordi jeg vet enda mindre om svensk språk i år 1818 enn det altfor lille jeg vet om norsk. (Og bare for å presisere, siden jeg tross alt er litt forfengelig: Ja, jeg har helt bevisst feilstavet noen ord jeg vet ble skrevet annerledes i 1818. Og nei, jeg innbiller meg ikke at «OK» og endel andre ord og former brukt overfor virkelig var i vokabularet / gramatikken da.)

** Dette siste er i hvert fall en anakronisme, siden kabinettsekretæren her siterer fra Christian Vs Norske Lov av 1687. Annen bok, 4. kapittel, artikkel 11, hvis dere ikke tror meg. Det dreier seg om et forbud mot at prester skal holde prekener som er mer enn en time lange.      

*** Nok en anakronisme. Ikke tro alt du leser i Aftenposten, men ikke tro alt du leser i kommentarer til Aftenposten heller. At det ikke fantes egne norske konsulater i 1818 er kanskje en av ti–på–topp – tingene du burde ha fått med deg når det gjelder Norge på 1800–tallet.

**** Aftenposten begynte i virkeligheten ikke å utkomme før i 1860, men her har jeg benyttet meg av dikterisk frihet av dramaturgiske årsaker, for å knytte saken om kongevalget i 1818 til informasjonen om dette i Aftenposten av idag.

***** Dette eller noe lignende er i våre dager redusert til det fattigslige (men fortsatt hyggelige og ofte oppriktig mente) «ha det».

****** Dere tok den, ikke sant? Denne passasjen er her for å illustrere at det finnes små forskjeller i språk og kultur mellom broderfolkene som iblant spiller oss et lite puss. 

 

Gi fredsprisen til Mitt Romney!

Nå som det amerikanske presidentvalget er over kan vi vende tilbake til viktigere diskusjoner, for eksempel hvem som bør få fredsprisen neste år.

Da Barak Obama fikk prisen skal det ha vært delvis på grunn av allerede utført nedrustningsarbeid, men det er ikke tvil om at det i tildelingen lå et betydelig element av håp om fremtidig dåd, og oppmuntring om å stå på i fredens tjeneste. Hva med det ene og det andre er disse forhåpningene hittil kun i begrenset grad innfridd. Men nå som Obama er gjenvalgt som president, kan visjonen bak tildelingen bli realisert.

Dette hadde ikke vært mulig hvis ikke Obama faktisk var blitt gjenvalgt. Det er selvsagt mange som har bidratt til dette, men den som uten tvil har vært viktigst for å sikre Obama fire nye år til å gjøre som Nobelkomiteen vil, er Mitt Romney. Han har virkelig stått på, og det var ikke på noen måte selvsagt at han skulle lykkes. Husk at det bare såvidt holdt! Romney bør derfor tildeles fredsprisen. Uten hans innsats ville det store fredshåpet vi nå øyner, blitt knust.

Forslaget om Romney regner jeg egentlig som bankers, men vi vet at Nobelkomiteen liker å ha flere kandidater å velge mellom – så her er noen flere mulige vinnere:

Senterpartiet

Ved første øyekast kan det virke merkelig å foreslå en organisasjon preget av interne stridigheter, offentlig skittkasting og bitre personkonflikter til fredsprisen. Men noen ganger er faktisk resultatet viktigere enn prosessen. Og resultatet av partikrigen i Senterpartiet kan meget vel bli at de ved neste stortingsvalg eliminerer seg selv som en aktør man må ta hensyn til i norsk politikk. Heldigvis er valget før Nobelprisen deles ut, slik at man rekker å se om de fortjener prisen eller ikke.

Men vil det egentlig bety noe for verdensfreden om Senterpartiet forsvinner? Bare tenk etter: Senterpartiet har vært en kilde til konstant bråk i norsk politikk, i det landet der fredsprisen faktisk utdeles og som derfor trenger ro og samstemthet slik at komiteen kan treffe sine valg under gunstige forhold. Ja, Senterpartiet har til og med vist Ringeakt for Fredsprisen ved å si at de kommer til å boikotte årets utdeling. Fredsprisforstyrrelse er en handling som stikker kjepper i hjulene for selve kjernen i det norske. Enkelte vil nok mene at dersom norsk lov hadde vært noe tess, burde dette vært sidestilt med f.eks. republikkflukt i det gamle DDR, og det var jo meget alvorlig.

En mulig innvending mot en fredspris til Senterpartiet er at det ville være litt provinsielt (man ville ikke akkurat kunne spille Europa-hymnen under utdelingen), men tatt i betraktning hvor mye uro partiet har stelt i stand i det landet som trenger fred fremfor noe annet for å fylle sin naturgitte rolle som verdens samvittighet og veiviser, kan det ikke være tvil om at verdensfreden vil styrkes dersom Senterpartiet forsvinner.

Julian Fellowes & Gareth Neame

Dette er ikke hverdagsnavn, men det kan også være viktig å trekke frem de som virker for den gode sak bak kulissene. I gamle dager het det at «Den som sover, synder ikke». Dagens versjon av dette er at «Den som TV-titter, tuller ikke.» Fellowes og Neame er de viktigste personene bak TV–serien Downton Abbey. Halve verden ser nå på denne, og resten står for tur. Hvis alle ser på TV, kan de ikke krige. Og skulle det være noen som hisser seg opp og mener at en annen TV-serie heller burde få fredsprisen, er det helt greit å binde sin tid opp med å diskutere dette i saklige former på sosiale medier og arrangere virtuelle fakkeltog for å fremme sitt syn.

SAS

Flyselskapet SAS er bygget på forbrødring – tre folk står bak. Et vellykket samarbeidseksempel til begeistring og etterfølgelse i en verden der mye er feil. Dessuten har SAS i alle år spilt en uvurderlig fredsfremmende rolle. Dette er flyselskapet som utrettelig har bragt nordmenn ut i verden på fredsoppdrag. Uten SAS, ingen nordmenn der elendighet rår (aka utlandet). Og uten nordmenn, ingen fornuft og ingen fred.

Og SAS trenger så absolutt oppmuntringen som en fredspris vil være.

Torbjørn Jagland

Komiteen kan naturligvis ikke foreslå sin egen leder. Derfor må dette komme som et folkekrav fra oss. Jagland fortjener prisen for sitt utvilsomme arbeid i fredens tjeneste, og dessuten i høyeste grad som en oppmuntring til fremtidig innsats og et signal om at dette er en mann vi tror på. Dessuten ville pengene sikkert komme godt med. Jagland kan f.eks. bygge ferdig sitt norske hus eller ta et kurs i engelsk uttale. Eller noe annet som gjør ham stadig bedre skikket som leder av komiteen.

For det er mange fredspriser å dele ut ennå….