Gi fredsprisen til Mitt Romney!

Nå som det amerikanske presidentvalget er over kan vi vende tilbake til viktigere diskusjoner, for eksempel hvem som bør få fredsprisen neste år.

Da Barak Obama fikk prisen skal det ha vært delvis på grunn av allerede utført nedrustningsarbeid, men det er ikke tvil om at det i tildelingen lå et betydelig element av håp om fremtidig dåd, og oppmuntring om å stå på i fredens tjeneste. Hva med det ene og det andre er disse forhåpningene hittil kun i begrenset grad innfridd. Men nå som Obama er gjenvalgt som president, kan visjonen bak tildelingen bli realisert.

Dette hadde ikke vært mulig hvis ikke Obama faktisk var blitt gjenvalgt. Det er selvsagt mange som har bidratt til dette, men den som uten tvil har vært viktigst for å sikre Obama fire nye år til å gjøre som Nobelkomiteen vil, er Mitt Romney. Han har virkelig stått på, og det var ikke på noen måte selvsagt at han skulle lykkes. Husk at det bare såvidt holdt! Romney bør derfor tildeles fredsprisen. Uten hans innsats ville det store fredshåpet vi nå øyner, blitt knust.

Forslaget om Romney regner jeg egentlig som bankers, men vi vet at Nobelkomiteen liker å ha flere kandidater å velge mellom – så her er noen flere mulige vinnere:

Senterpartiet

Ved første øyekast kan det virke merkelig å foreslå en organisasjon preget av interne stridigheter, offentlig skittkasting og bitre personkonflikter til fredsprisen. Men noen ganger er faktisk resultatet viktigere enn prosessen. Og resultatet av partikrigen i Senterpartiet kan meget vel bli at de ved neste stortingsvalg eliminerer seg selv som en aktør man må ta hensyn til i norsk politikk. Heldigvis er valget før Nobelprisen deles ut, slik at man rekker å se om de fortjener prisen eller ikke.

Men vil det egentlig bety noe for verdensfreden om Senterpartiet forsvinner? Bare tenk etter: Senterpartiet har vært en kilde til konstant bråk i norsk politikk, i det landet der fredsprisen faktisk utdeles og som derfor trenger ro og samstemthet slik at komiteen kan treffe sine valg under gunstige forhold. Ja, Senterpartiet har til og med vist Ringeakt for Fredsprisen ved å si at de kommer til å boikotte årets utdeling. Fredsprisforstyrrelse er en handling som stikker kjepper i hjulene for selve kjernen i det norske. Enkelte vil nok mene at dersom norsk lov hadde vært noe tess, burde dette vært sidestilt med f.eks. republikkflukt i det gamle DDR, og det var jo meget alvorlig.

En mulig innvending mot en fredspris til Senterpartiet er at det ville være litt provinsielt (man ville ikke akkurat kunne spille Europa-hymnen under utdelingen), men tatt i betraktning hvor mye uro partiet har stelt i stand i det landet som trenger fred fremfor noe annet for å fylle sin naturgitte rolle som verdens samvittighet og veiviser, kan det ikke være tvil om at verdensfreden vil styrkes dersom Senterpartiet forsvinner.

Julian Fellowes & Gareth Neame

Dette er ikke hverdagsnavn, men det kan også være viktig å trekke frem de som virker for den gode sak bak kulissene. I gamle dager het det at «Den som sover, synder ikke». Dagens versjon av dette er at «Den som TV-titter, tuller ikke.» Fellowes og Neame er de viktigste personene bak TV–serien Downton Abbey. Halve verden ser nå på denne, og resten står for tur. Hvis alle ser på TV, kan de ikke krige. Og skulle det være noen som hisser seg opp og mener at en annen TV-serie heller burde få fredsprisen, er det helt greit å binde sin tid opp med å diskutere dette i saklige former på sosiale medier og arrangere virtuelle fakkeltog for å fremme sitt syn.

SAS

Flyselskapet SAS er bygget på forbrødring – tre folk står bak. Et vellykket samarbeidseksempel til begeistring og etterfølgelse i en verden der mye er feil. Dessuten har SAS i alle år spilt en uvurderlig fredsfremmende rolle. Dette er flyselskapet som utrettelig har bragt nordmenn ut i verden på fredsoppdrag. Uten SAS, ingen nordmenn der elendighet rår (aka utlandet). Og uten nordmenn, ingen fornuft og ingen fred.

Og SAS trenger så absolutt oppmuntringen som en fredspris vil være.

Torbjørn Jagland

Komiteen kan naturligvis ikke foreslå sin egen leder. Derfor må dette komme som et folkekrav fra oss. Jagland fortjener prisen for sitt utvilsomme arbeid i fredens tjeneste, og dessuten i høyeste grad som en oppmuntring til fremtidig innsats og et signal om at dette er en mann vi tror på. Dessuten ville pengene sikkert komme godt med. Jagland kan f.eks. bygge ferdig sitt norske hus eller ta et kurs i engelsk uttale. Eller noe annet som gjør ham stadig bedre skikket som leder av komiteen.

For det er mange fredspriser å dele ut ennå….