Kongevalget i 1818 – Nok en avsløring fra Aftenposten

Aftenposten lever i en merkelig alternativ–verden som de forbausende ofte deler små glimt av med oss i spaltene sine. Jeg har tidligere nevnt bl.a.stammen som har bodd i Nord–Mexico i titusenvis av år, og Jupiter–tempelet i Damaskus fra ca. år 1.000. Og nå får vi vite om det svensk–norske kongevalget i 1818.

I utgaven for 17. november 2012 bringer Aftenposten følgende korreksjon:

Karl Johan var ikke den første unionskongen, som vi skrev i en leder nylig. Den første unionskongen var Karl XIII (1809–1818). I 1818 ble Karl XIV Johan valgt til konge.

Jeg lurer på hvordan Aftenposten ser for seg at dette har foregått. Kanskje slik?

Sveriges statsminister kommer inn i rommet. Den norske statsministeren og kabinettsekretæren* sitter ved et bord. Den svenske statsministeren setter seg, tydelig rystet.

–Kungen är död!

–Og saa ret før Valget! Som Statsministere er det vor pligt at finde en ny Candidat.

–Stop een Halv, hvilken Statsminister er I – Justitiestatsministeren eller Utrikesstatsministeren? Jeg spørger icke kund for at briefe med min Viiden om svensk constitutionell Historie, men for at faae en Afklaring.

–Jag vet att det är en Anakronism att kalda mig bara Statsminister, men jag gör det af pedagogiska Skäl.

–Aha, I øndsker icke, gennem at nævne Eders Embede med sit fulde Nafn, at forvirre Folket og lede den gemeene Mand til Kiedsommelighed og dis mindre Opbyggelse, som alt for meget paa een gang ikke fatte og beholde kand?**

–Just presis.

–Nuvel. Vi trænge een stærk Candidat. De Andre commer til at køre frem Christian Frederik, eller maaske endog Mit Romney. Vi maae have nogen, der kand slaae dem.

–Hvad med Christian August?

–Hand er jo død!

–Och rör tyvärr inte paa sig.

–Jeg haver det! Hvad om vi udpægede Carl Johan til vor Mand?

–Carl Johan? Värför det?

–En exotisk Mand med broget Baggrund som haver commet sig op i Værden. Det vild apelere tild Qvindelige Vælgere, Mexicansk–Nordmænd og andre Minoritæter. Havde hand bare været mere svarsmussedt, vilde Sagen været Boeuf.

–Men Qvinder have jo icke Stæmmeret!

–Det havede jeg i Farten glæmt.

–LOL!

–Men husk ogsaa, at Carl Johan er Krondprinds. Det vild derfor være et overraskende Træk fra vor Side, at øndske ham som Konge–Candidat. Vi vil kunde faae een saakaldet «mørch Hæst»–effect ved Valget, som uden Tvivl vil være til vor Fordel.

–Daa säger vi saa. Er alla eniga?

–Ja.

–Ja.

–Hvilket Valgsprog skal vi bruge i Campaignen?

–Hvad med «Jøss, vi kand!», for at udtrykke Folkets Glæde, Overraskelse og Begeistring over sin egen og Kongens Ævne til at løse Problæmerne, i Fælleskab?

–Jeg tænker, at vi heller gaaer for «Folkets Kjærlighed min Belønning.» Dette er trods alt et Kongevalg, icke et Cirkus.

–OK.

–Da faaer vi komme i gang. Jeg skal sænde een Skrivelse til vore norske Consulater*** med Information om Candidaturet. Kand I give meddelelse herom til Aftenpoften**** og andre Mædier?

–Det skal jeg gøre. Men vild Aftenpoften virkelig troe, at vi haver snacket sammen paa denne Maade?

­–Det er min Erfaring, at mand kand faae Aftenpoften til at troe hvad som helst.

–Och jag tager mig af den svenska Sida af Sagen.

–Da burde alt være klart. Det er mit inderlige Ønske, at Statsministerene maae have det bra, indtil vi sees igjen*****. Efter at have snakket med Aftenpoften gaaer jeg paa Krogen og chiller Den medens jeg nyder et Glas let–Absinth.

–Absinth? Faar man värkligen Absinth som Glace****** nu?

Et, som de sier, cetera.

* Jeg er ikke helt sikker på om jeg vet hva en kabinettsekretær er for noe, men jeg syntes det hørtes tidsriktig ut å ha ham med. Dersom han var der, er det ytterst usannsynlig at han var norsk, men jeg gjør det slik fordi jeg vet enda mindre om svensk språk i år 1818 enn det altfor lille jeg vet om norsk. (Og bare for å presisere, siden jeg tross alt er litt forfengelig: Ja, jeg har helt bevisst feilstavet noen ord jeg vet ble skrevet annerledes i 1818. Og nei, jeg innbiller meg ikke at «OK» og endel andre ord og former brukt overfor virkelig var i vokabularet / gramatikken da.)

** Dette siste er i hvert fall en anakronisme, siden kabinettsekretæren her siterer fra Christian Vs Norske Lov av 1687. Annen bok, 4. kapittel, artikkel 11, hvis dere ikke tror meg. Det dreier seg om et forbud mot at prester skal holde prekener som er mer enn en time lange.      

*** Nok en anakronisme. Ikke tro alt du leser i Aftenposten, men ikke tro alt du leser i kommentarer til Aftenposten heller. At det ikke fantes egne norske konsulater i 1818 er kanskje en av ti–på–topp – tingene du burde ha fått med deg når det gjelder Norge på 1800–tallet.

**** Aftenposten begynte i virkeligheten ikke å utkomme før i 1860, men her har jeg benyttet meg av dikterisk frihet av dramaturgiske årsaker, for å knytte saken om kongevalget i 1818 til informasjonen om dette i Aftenposten av idag.

***** Dette eller noe lignende er i våre dager redusert til det fattigslige (men fortsatt hyggelige og ofte oppriktig mente) «ha det».

****** Dere tok den, ikke sant? Denne passasjen er her for å illustrere at det finnes små forskjeller i språk og kultur mellom broderfolkene som iblant spiller oss et lite puss. 

 

Gi fredsprisen til Mitt Romney!

Nå som det amerikanske presidentvalget er over kan vi vende tilbake til viktigere diskusjoner, for eksempel hvem som bør få fredsprisen neste år.

Da Barak Obama fikk prisen skal det ha vært delvis på grunn av allerede utført nedrustningsarbeid, men det er ikke tvil om at det i tildelingen lå et betydelig element av håp om fremtidig dåd, og oppmuntring om å stå på i fredens tjeneste. Hva med det ene og det andre er disse forhåpningene hittil kun i begrenset grad innfridd. Men nå som Obama er gjenvalgt som president, kan visjonen bak tildelingen bli realisert.

Dette hadde ikke vært mulig hvis ikke Obama faktisk var blitt gjenvalgt. Det er selvsagt mange som har bidratt til dette, men den som uten tvil har vært viktigst for å sikre Obama fire nye år til å gjøre som Nobelkomiteen vil, er Mitt Romney. Han har virkelig stått på, og det var ikke på noen måte selvsagt at han skulle lykkes. Husk at det bare såvidt holdt! Romney bør derfor tildeles fredsprisen. Uten hans innsats ville det store fredshåpet vi nå øyner, blitt knust.

Forslaget om Romney regner jeg egentlig som bankers, men vi vet at Nobelkomiteen liker å ha flere kandidater å velge mellom – så her er noen flere mulige vinnere:

Senterpartiet

Ved første øyekast kan det virke merkelig å foreslå en organisasjon preget av interne stridigheter, offentlig skittkasting og bitre personkonflikter til fredsprisen. Men noen ganger er faktisk resultatet viktigere enn prosessen. Og resultatet av partikrigen i Senterpartiet kan meget vel bli at de ved neste stortingsvalg eliminerer seg selv som en aktør man må ta hensyn til i norsk politikk. Heldigvis er valget før Nobelprisen deles ut, slik at man rekker å se om de fortjener prisen eller ikke.

Men vil det egentlig bety noe for verdensfreden om Senterpartiet forsvinner? Bare tenk etter: Senterpartiet har vært en kilde til konstant bråk i norsk politikk, i det landet der fredsprisen faktisk utdeles og som derfor trenger ro og samstemthet slik at komiteen kan treffe sine valg under gunstige forhold. Ja, Senterpartiet har til og med vist Ringeakt for Fredsprisen ved å si at de kommer til å boikotte årets utdeling. Fredsprisforstyrrelse er en handling som stikker kjepper i hjulene for selve kjernen i det norske. Enkelte vil nok mene at dersom norsk lov hadde vært noe tess, ville dette vært sidestilt med f.eks. republikkflukt i det gamle DDR, og det var jo meget alvorlig.

En mulig innvending mot en fredspris til Senterpartiet er at det ville være litt provinsielt (man ville ikke akkurat kunne spille Europa-hymnen under utdelingen), men tatt i betraktning hvor mye uro partiet har stelt i stand i det landet som trenger fred fremfor noe annet for å fylle sin naturgitte rolle som verdens samvittighet og veiviser, kan det ikke være tvil om at verdensfreden vil styrkes dersom Senterpartiet forsvinner.

Julian Fellowes & Gareth Neame

Dette er ikke hverdagsnavn, men det kan også være viktig å trekke frem de som virker for den gode sak bak kulissene. I gamle dager het det at «Den som sover, synder ikke». Dagens versjon av dette er at «Den som TV-titter, tuller ikke.» Fellowes og Neame er de viktigste personene bak TV–serien Downton Abbey. Halve verden ser nå på denne, og resten står for tur. Hvis alle ser på TV, kan de ikke krige. Og skulle det være noen som hisser seg opp og mener at en annen TV-serie heller burde få fredsprisen, er det helt greit å binde sin tid opp med å diskutere dette i saklige former på sosiale medier og arrangere virtuelle fakkeltog for å fremme sitt syn.

SAS

Flyselskapet SAS er bygget på forbrødring – tre folk står bak. Et vellykket samarbeidseksempel til begeistring og etterfølgelse i en verden der mye er feil. Dessuten har SAS i alle år spilt en uvurderlig fredsfremmende rolle. Dette er flyselskapet som utrettelig har bragt nordmenn ut i verden på fredsoppdrag. Uten SAS, ingen nordmenn der elendighet rår (aka utlandet). Og uten nordmenn, ingen fornuft og ingen fred.

Og SAS trenger så absolutt oppmuntringen som en fredspris vil være.

Torbjørn Jagland

Komiteen kan naturligvis ikke foreslå sin egen leder. Derfor må dette komme som et folkekrav fra oss. Jagland fortjener prisen for sitt utvilsomme arbeid i fredens tjeneste, og dessuten i høyeste grad som en oppmuntring til fremtidig innsats og et signal om at dette er en mann vi tror på. Dessuten ville pengene sikkert komme godt med. Jagland kan f.eks. bygge ferdig sitt norske hus eller ta et kurs i engelsk uttale. Eller noe annet som gjør ham stadig bedre skikket som leder av komiteen.

For det er mange fredspriser å dele ut ennå….
 

Legg Munch-museet til Hurum!

Krangelen fortsetter om hvor det nye Munch–museet bør bygges. Ingen av alternativene som er foreslått hittil har samlet overbevisende støtte. Det er ikke rart, for ingen av dem tilfredsstiller de krav man bør stille til et verdig museum for Norges fremste kunstner.

Samtidig grenser det til det mistenkelige at politikerne ikke har vurdert den mest åpenbare løsningen. For hvis man tenker seg bare litt om, gir svaret seg selv: Munch-museet bør legges til Hurum.  

Hurum ligger midt mellom Oslo og Åsgårdstrand, de to kanskje viktigste geografiske inspirasjonskilder for Munch. Plasseringen ville derfor på en fin måte danne en forbindelseslinje mellom sentrale steder i Munchs liv og kunst. Et Munch-museum på Hurum ville dessuten være et kraftig insitament til å bygge ut jernbanen og forbedre veinettet, hvilket sammen med utsiktene til lokal næringsutvikling jo må være de viktigste argumentene i forbindelse med plassering av offentlige institusjoner. Det bør heller ikke underslås at det nå er Hurums tur. De fikk ikke flyplassen, og noe bør man unne dem av distriktspolitiske hensyn (selv om Hurum sånn sett ligger kanskje vel sentralt til distrikt å være).

Men det finnes selvfølgelig også mange egenskaper ved Hurum i seg selv som gjør det til et selvfølgelig valg for det nye museet. Vi husker for eksempel fra flyplass-utredningen at det er tykk tåke konstant på Hurum. Bygger man Munch-museet der, vil folk kunne konsentrere seg om Munchs bilder og den opplevelse kunsten kan gi, uten å bli distrahert av utsikten eller forstyrrende nabo-tilbud. Tåken åpner dessuten muligheten for et konstruktivt kompromiss rundt Lambda-prosjektet. Enkelte er motstandere av denne bygningen, fordi den er stygg som juling. Men hvis man bygger den på Hurum, vil man få alle fordelene ved en bygning som er så enestående egnet til å vise frem nettopp Munchs kunst, uten at bygningen — på grunn av tåken — synes i det hele tatt!

Dessuten er det god plass på Hurum, i motsetning til i Oslos sjøkant. Her kan man finne rom til Stenersenmuseet og løse alle problemer for de ulike avdelingene av Nasjonalmuseet og dermed komme et steg videre i den fastlåste diskusjonen om hva som skal skje videre med Tullinløkka. Deichmann kunne også plasseres her, og kanskje det lenge ønskede akvariet. Ja, på Hurum er det plass til alle Norges museer om så skal være, slik at man med bare litt pågangsmot og planlegging kan løse denne typen plasseringsdiskusjoner en gang for alle. Kanskje man da til og med vil trenge en flyplass?

Ikke at man bør velge Hurum uten at forslaget er skikkelig utredet. Det er svært viktig at det ikke blir tatt en forhastet beslutning. Det bør derfor gjennomføres en grundig og nøytral utredning som sikrer at man kommer frem til riktig resultat, før vedtaket om Hurum fattes.

Det er nå meldt om kondensskader i Munch-museet på Tøyen som gjør at det i enkelte perioder har begynt å sildre litt vann nedover en av veggene. Dette er i seg selv en indikasjon på at Tøyen er en uegnet plassering. Men det er også et positivt tegn. Alle som har greie på bygninger vet at det kan ta mange år fra slike småskader oppstår til bygningen er så ødelagt at den må rives. Dette gir oss god tid til å utrede videre og fatte en riktig beslutning. Om nødvendig kan museet sesongstenges i kalde og fuktige perioder i vinterhalvåret, og også i sommerhalvåret for å la det tørke. Dette vil holde besøkstrafikken på et forsvarlig nivå og dermed bidra til en optimal presentasjon av Munchs kunst mens man kommer frem til en endelig løsning for bildene.

 

Det viktigste er at man har en seriøs og ryddig prosess.

Diskret sensasjon i Aftenposten

Jeg følger med på diskusjonen om rapporten og alt det der, jeg sverger, og det er kjempeviktig – men noen må i all beskjedenhet bruke et par øyeblikk på å kommentere det øvrige nyhetsstoffet også.

Vi pleier ikke å tenke på Aftenposten som en sensasjons- og skandaleavis, men det er kanskje fordi den er så diskret i sin presentasjon av de virkelig oppsiktsvekkende nyhetene.

Her om dagen hadde avisen for eksempel en artikkel om kunstskatter som blir ødelagt i Syria. Her heter det: «Damaskus – en av verdens vakreste byer – huser alt fra historiske moskeer til romerske mosaikker, slott fra korsfarertiden, fem tusen år gamle basarruiner og et Jupiter-tempel fra 1000-tallet.»

Og i dag, 15. august, kunne vi lese følgende i starten av en artikkel om hvordan deler av urbefolkningen i Nord-Mexico er blitt viklet inn i narkotikatrafikken: «Tarahumara-folket har befolket Mexicos Sierra Madre-fjell i titusenvis av år.»

OK, jeg hører dere si det: Det med 1000-tallet er sikkert bare en korrekturfeil. Og hvis man tar de aller mest ekspansive teoriene om befolkningen av Amerika og kombinerer dem med den aller, aller overdrevent minst ekspansive tolkning av ordet «titusenvis», så er man fortsatt meget langt utenfor banen men det går kanskje såvidt an å skimte den i det fjerne.

Det som bekymrer meg er at det likevel stod på trykk. Jeg mener, det kreves da ikke så mye allmennkunnskap for å skjønne at dette virkelig ikke kan stemme? Hva så med andre artikler i Aftenposten, de som krever en viss grad av spesialkunnskap jeg ikke har? Kan jeg stole på det jeg leser? Hvorfor skal jeg da gidde?

Men kan hende jeg tar feil. Aftenposten skal få en sjanse. Her må de følge opp. Jeg har lyst til å se bilder av Jupiter-templet og å lære om de brave tilhengerne av den klassiske panteonen som holdt ut gjennom syv hundre år med kristen og muslimsk dominans før de fikk bygget det. Og å få rapporter fra den fruktbare faglige diskusjonen som sikkert vil komme i kjølvannet av oppdagelsen av at det har bodd folk i Amerika lenger enn noen har fantasert om.

Og det fortsetter...

Idag, 16/8-12, stod det på første side i Aftenposten at: "Ett år før valget i USA er det allerede en uvanlig tøff tone mellom Mitt Romney og Barack Obama".

Les også om det svensk-norske kongevalget i 1818!

og den britiske tidsmaskinen...


 

Nytt galleri på Ensjø – bilder av Birger Ledang

Klart lyst

For et par uker siden var jeg på vei hjem fra kirken da jeg så en diskret plakat som inviterte til en utstilling med bilder av Birger Ledang i nyåpnede Galleri Ensjø (får jeg montro bonuspoeng fordi jeg ikke la merke til dette på vei til kirken?). Galleri Ensjø viste seg å være i Rolf Hofmos gate 18, den stygge gule bygningen rett ved jernbanesporet på Ensjøsiden av Gjøvikbanen. Her har mange kunstnere atelier, og nå har de innredet nesten en halv etasje til utstillingslokale. Glimrende!

Det er stas å få et galleri i nærmiljøet. Riktignok har vi Galleri Kampen, som alltid er interessant å kikke innom, for ikke å snakke om Munch-museet. Men å kunne nevne – sånn nonchalant og liksom tilfeldig – at jeg har vært i galleriet to hundre meter fra min egen dør, det gir et snev av en smak av urbanitet og Frogner og slikt. Vi har allerede vår lokaltilpassede variant av kaffebar, utmerkede Dileks.

Galleriet er i hvert fall et meget velkomment alternativ for oss som bare er passelig interessert i bruktbilbutikker, selv om jo utstillingene også der skifter fra tid til annen. Dette er skikkelig bra, og jeg håper virkelig at kunstnerne som står bak lykkes og har mange utstillinger fremover (tips: plakat ute ved veien der folk ser den når de går forbi). Faren er at atelierene og utstillingslokalet går med i dragsuget av den ellers i det store og hele positive nybyggingen som nå for alvor skyter fart på Ensjø. Skal man bygge 7.000 nye leiligheter bør man imidlertid ha plass til et galleri eller to i nabolaget for å bidra til å gjøre det verdt å bo i dem.

Malerier av Birger Ledang

Se, jeg tør

Ok. Hva var det jeg så? Jo, det var en utstilling med malerier av Birger Ledang. Fargerikt, friskt, halvfigurativt, morsomt. Ledang begynte å male etter at han ble pensjonist, og selv jeg som ikke har greie på det kan se at han kommet et godt stykke og at det blir spennende å se hans utvikling videre. Jeg var spesielt imponert over fargebruken, og humoren i enkelte av bildene. Og – som rimelig kan være – vokste enkelte av dem og fikk nye aspekter etter at en meget hyggelig og engasjert kunstner fortalte litt om bakgrunnen for motivene og hva han hadde forsøkt å få til og hvordan. For eksempel: Det var endel enkeltbilder jeg virkelig likte, men det var interessant å legge merke til sammenhengen mellom dem etterhvert som jeg skjønte hvor mange av motivene var fra Jæren. Den mest slående grupperingen var likevel tre bilder fra Taurus-fjellet som hver for seg var bra, men som stilt ut sammen forsterket hverandre og trakk blikket som en magnet. Den som hadde hatt mer veggplass! Jeg kommer gjerne tilbake for å se mer.



Innover Jæren

Bildene er gjengitt med tillatelse fra kunstneren

Tesitater– ny serie (1)

«Nor is tea snobbery forgotten; a charming woman appears with a tasting tray and speaks of Assam, Darjeeling and China and I remember my theory that the British love tea because it makes them feel dangerous, because they are drinking a drink from far away, and they hug themselves with the thrill of it.»
Tanya Gold, The Spectator, 5 May 2012

(Det er alltid gøy å besøke Fortnum & Mason når man er i London. Den vidunderlige artikkelen tesitatet over er sakset fra gir meg – og kanskje deg – lyst til å dra dit neste gang også.)

Til Dovre faller…

«Det er ingen grunn til å miste håpet om sommer i mai. Neste uke kryper nemlig gradestokken oppover i mange deler av landet og i Sør-Norge.»

Aftenposten, dagen etter 17. mai 2012

Doctor Who på norsk

Blant livets mange små skuffelser er at NRK aldri har funnet det for godt å sende Doctor Who. Det ville nok blitt tekstet på nynorsk og slik sett på godt og vondt også bidratt til norsk språkdebatt, men hovedsavnet er jo at generasjoner av norske barn (og vi voksne som uten blygsel sniker oss til å se på sånt) har gått glipp av en morsom og spennende serie i hjemmetrygge omgivelser. Spesielt siden NRK kunne gjort så mye mer enn å sende originalen. Nå som vi har fått både «Torchwood» og «The Sarah Jane Adventures» burde alt ligge til rette for egne norske Doctor Who–derivater, hvis bare ikke kanalen hadde vært så sidrumpet. For eksempel:

Kva for ein lækjar?

På Vestlandet plages stadig flere av byråkratiets tentakler, intrikat skjemavelde, ondsinnede datamaskiner og valgets kvaler når de skal bestemme seg for ny fastlege. Står utenomjordiske makter bak – og finnes det en helt som kan hjelpe? I en separat serie (aldersgrense 18 år, minst) oppdager vingkaptein Jakob Harknes den uhyggelige og farlige hemmeligheten til NAV.

Dr. WHO

Super-landsmoder Gro bretter opp ermene og redder kontant jorden fra basiller, røykere, daleker og annet pakk sammen med sine kamerater i Verdens helseorganisasjon. Iblant hjelper U.N.I.T. til.

Doktor Kven

Det foregår som kjent mye rart i Nord-Troms, og mange underlige skapninger skjuler seg bak en tilsynelatende normal fasade (vel, så normal som den kan bli i Nord–Troms). Men heldigvis er det en som vet hvordan å ordne opp…

Dokter? Hu!?

En vakker, ung, nyutdannet kvinnelig lege må slåss mot patriarkalske maktstrukturer og de innfødtes fordommer (samt enkelte aliens) i en isolert østlandsbygd der de aldri har sett annet enn mannlige doktorer.

Doktor: Hvem?

Spennende nytt reality–konsept: Elleve menn med ulik personlighet, alder og klessmak må gjennom en serie utfordringer som tester deres intelligens, fysikk, mot og flaks. Vinneren får en ettertraktet akademisk grad, en velbrukt blå telefonkiosk og en valgfri kompanjong av motsatt kjønn.

Hvem, doktor?

Daleknut, Son–Taran, Bergens–Bane, Monster–Master…. Fra hele landet samler doktorens fiender seg til det endelige oppgjøret. Han kan ikke vinne over dem før han finner ut hvem som egentlig står bak og i stillhet trekker i trådene.

Arbeidsdelingen

«Faren til Jørgen var en aktet samfunnsborger og bonde med gøts og framferd, ordfører og stortingsmann. Mora var snill.»
Om foreldrene til Holes store sønn, eventyrsamler og biskop Jørgen Moe, i Ringerikes Blad (visstnok populært kalt «Tørrfisken») 21/2 2012

Hopp og sprett i Bokklubben

Nylig presenterte Den norske Bokklubben en av bøkene sine som en «pageturner». Jeg skjønner at endrede vilkår, ny teknologi og økt konkurranse gjør det nødvendig for bokutgivere å finne på nye ting, men akkurat dette påfunnet er jeg skeptisk til.

Bortsett fra at jeg iblant bruker dem som underlag for et eller annet og at de pynter opp i hyllene, er bokens vesen for meg det som fødes av den fascinerende koblingen mellom det andre har skrevet og hjernen min. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg kan ikke forstå annet enn at denne prosessen må bli merkbart vanskeligere hvis boken driver og turner hele tiden. Jeg har ikke det minste imot idrettsutøvelse som sådan, men alt har sin plass. En bok blir faktisk ikke mer tilgjengelig dersom den rører på seg.

Og så dette med «page», da. Jeg er riksmålsmann så god som noen (eller – skal vi være ærlige – bedre enn de fleste), men det får da være måte på. Det må være over hundre år siden rettskrivningen til dette ordet ble endret til «pasje». Kanskje Bokklubben ønsker å lansere et alternativ til den moderne, feminiserte sosionomlitteraturen, rosa utenpå men ofte grå inni, som den iblant blir kritisert for å ha for mye av. Men å satse på bokstavelig talt spretne men meget gammeldagse bøker der aristokratiske guttunger åpenbart spiller en viktig rolle, det må da være et meget smalt segment? Enskjønt noe helt annet enn det vi er vant med, det skal de ha.

Hva vet jeg? Jeg har i det hele tatt vanskelig for å få tak i hva dette egentlig er for noe. Men som dere forstår, synes jeg ikke det høres overbevisende ut. Kanskje jeg heller burde kjøpe en bok på engelsk, av den typen som er så spennende at sidene nærmest blar om av seg selv?. Da vet jeg i hvert fall stort sett hva jeg får.

(ra 4/12 - wh)

 

ADDENDUM (noen måneder senere)

Jeg har fått vite at det jeg har tenkt om dette, er feil. «Turner» har ikke noe med kroppsøving å gjøre. Ordet uttales visstnok «tørner», og det gjør det hele langt skumlere. Nå har Bokklubben gått for langt. Her er det altså snakk om bøker som får det til å tørne for pasjer. Er det virkelig denslags litteratur Bokklubben ser det som sin oppgave å spre? Jeg er helt for at bøker skal utfordre, og tøye grenser. Men dette høres virkelig ikke bra ut.