Diskret sensasjon i Aftenposten

Jeg følger med på diskusjonen om rapporten og alt det der, jeg sverger, og det er kjempeviktig – men noen må i all beskjedenhet bruke et par øyeblikk på å kommentere det øvrige nyhetsstoffet også.

Vi pleier ikke å tenke på Aftenposten som en sensasjons- og skandaleavis, men det er kanskje fordi den er så diskret i sin presentasjon av de virkelig oppsiktsvekkende nyhetene.

Her om dagen hadde avisen for eksempel en artikkel om kunstskatter som blir ødelagt i Syria. Her heter det: «Damaskus – en av verdens vakreste byer – huser alt fra historiske moskeer til romerske mosaikker, slott fra korsfarertiden, fem tusen år gamle basarruiner og et Jupiter-tempel fra 1000-tallet.»

Og i dag, 15. august, kunne vi lese følgende i starten av en artikkel om hvordan deler av urbefolkningen i Nord-Mexico er blitt viklet inn i narkotikatrafikken: «Tarahumara-folket har befolket Mexicos Sierra Madre-fjell i titusenvis av år.»

OK, jeg hører dere si det: Det med 1000-tallet er sikkert bare en korrekturfeil. Og hvis man tar de aller mest ekspansive teoriene om befolkningen av Amerika og kombinerer dem med den aller, aller overdrevent minst ekspansive tolkning av ordet «titusenvis», så er man fortsatt meget langt utenfor banen men det går kanskje såvidt an å skimte den i det fjerne.

Det som bekymrer meg er at det likevel stod på trykk. Jeg mener, det kreves da ikke så mye allmennkunnskap for å skjønne at dette virkelig ikke kan stemme? Hva så med andre artikler i Aftenposten, de som krever en viss grad av spesialkunnskap jeg ikke har? Kan jeg stole på det jeg leser? Hvorfor skal jeg da gidde?

Men kan hende jeg tar feil. Aftenposten skal få en sjanse. Her må de følge opp. Jeg har lyst til å se bilder av Jupiter-templet og å lære om de brave tilhengerne av den klassiske panteonen som holdt ut gjennom syv hundre år med kristen og muslimsk dominans før de fikk bygget det. Og å få rapporter fra den fruktbare faglige diskusjonen som sikkert vil komme i kjølvannet av oppdagelsen av at det har bodd folk i Amerika lenger enn noen har fantasert om.

Og det fortsetter...

Idag, 16/8-12, stod det på første side i Aftenposten at: "Ett år før valget i USA er det allerede en uvanlig tøff tone mellom Mitt Romney og Barack Obama".

Les også om det svensk-norske kongevalget i 1818!

og den britiske tidsmaskinen...


 

Nytt galleri på Ensjø – bilder av Birger Ledang

Klart lyst

For et par uker siden var jeg på vei hjem fra kirken da jeg så en diskret plakat som inviterte til en utstilling med bilder av Birger Ledang i nyåpnede Galleri Ensjø (får jeg montro bonuspoeng fordi jeg ikke la merke til dette på vei til kirken?). Galleri Ensjø viste seg å være i Rolf Hofmos gate 18, den stygge gule bygningen rett ved jernbanesporet på Ensjøsiden av Gjøvikbanen. Her har mange kunstnere atelier, og nå har de innredet nesten en halv etasje til utstillingslokale. Glimrende!

Det er stas å få et galleri i nærmiljøet. Riktignok har vi Galleri Kampen, som alltid er interessant å kikke innom, for ikke å snakke om Munch-museet. Men å kunne nevne – sånn nonchalant og liksom tilfeldig – at jeg har vært i galleriet to hundre meter fra min egen dør, det gir et snev av en smak av urbanitet og Frogner og slikt. Vi har allerede vår lokaltilpassede variant av kaffebar, utmerkede Dileks.

Galleriet er i hvert fall et meget velkomment alternativ for oss som bare er passelig interessert i bruktbilbutikker, selv om jo utstillingene også der skifter fra tid til annen. Dette er skikkelig bra, og jeg håper virkelig at kunstnerne som står bak lykkes og har mange utstillinger fremover (tips: plakat ute ved veien der folk ser den når de går forbi). Faren er at atelierene og utstillingslokalet går med i dragsuget av den ellers i det store og hele positive nybyggingen som nå for alvor skyter fart på Ensjø. Skal man bygge 7.000 nye leiligheter bør man imidlertid ha plass til et galleri eller to i nabolaget for å bidra til å gjøre det verdt å bo i dem.

Malerier av Birger Ledang

Se, jeg tør

Ok. Hva var det jeg så? Jo, det var en utstilling med malerier av Birger Ledang. Fargerikt, friskt, halvfigurativt, morsomt. Ledang begynte å male etter at han ble pensjonist, og selv jeg som ikke har greie på det kan se at han kommet et godt stykke og at det blir spennende å se hans utvikling videre. Jeg var spesielt imponert over fargebruken, og humoren i enkelte av bildene. Og – som rimelig kan være – vokste enkelte av dem og fikk nye aspekter etter at en meget hyggelig og engasjert kunstner fortalte litt om bakgrunnen for motivene og hva han hadde forsøkt å få til og hvordan. For eksempel: Det var endel enkeltbilder jeg virkelig likte, men det var interessant å legge merke til sammenhengen mellom dem etterhvert som jeg skjønte hvor mange av motivene var fra Jæren. Den mest slående grupperingen var likevel tre bilder fra Taurus-fjellet som hver for seg var bra, men som stilt ut sammen forsterket hverandre og trakk blikket som en magnet. Den som hadde hatt mer veggplass! Jeg kommer gjerne tilbake for å se mer.



Innover Jæren

Bildene er gjengitt med tillatelse fra kunstneren

Tesitater– ny serie (1)

«Nor is tea snobbery forgotten; a charming woman appears with a tasting tray and speaks of Assam, Darjeeling and China and I remember my theory that the British love tea because it makes them feel dangerous, because they are drinking a drink from far away, and they hug themselves with the thrill of it.»
Tanya Gold, The Spectator, 5 May 2012

(Det er alltid gøy å besøke Fortnum & Mason når man er i London. Den vidunderlige artikkelen tesitatet over er sakset fra gir meg – og kanskje deg – lyst til å dra dit neste gang også.)

Til Dovre faller…

«Det er ingen grunn til å miste håpet om sommer i mai. Neste uke kryper nemlig gradestokken oppover i mange deler av landet og i Sør-Norge.»

Aftenposten, dagen etter 17. mai 2012

Minnebok om Johannes H. Berg

Nå kommer endelig minneboken om Johannes H. Berg. Siste frist for bestilling er 13. mai. Dette bør du virkelig unne deg. Jeg har sett et nesten ferdig utkast og boken blir virkelig bra. For mer informasjon se Minneboken om Johannes

Doctor Who på norsk

Blant livets mange små skuffelser er at NRK aldri har funnet det for godt å sende Doctor Who. Det ville nok blitt tekstet på nynorsk og slik sett på godt og vondt også bidratt til norsk språkdebatt, men hovedsavnet er jo at generasjoner av norske barn (og vi voksne som uten blygsel sniker oss til å se på sånt) har gått glipp av en morsom og spennende serie i hjemmetrygge omgivelser. Spesielt siden NRK kunne gjort så mye mer enn å sende originalen. Nå som vi har fått både «Torchwood» og «The Sarah Jane Adventures» burde alt ligge til rette for egne norske Doctor Who–derivater, hvis bare ikke kanalen hadde vært så sidrumpet. For eksempel:

Kva for ein lækjar?

På Vestlandet plages stadig flere av byråkratiets tentakler, intrikat skjemavelde, ondsinnede datamaskiner og valgets kvaler når de skal bestemme seg for ny fastlege. Står utenomjordiske makter bak – og finnes det en helt som kan hjelpe? I en separat serie (aldersgrense 18 år, minst) oppdager vingkaptein Jakob Harknes den uhyggelige og farlige hemmeligheten til NAV.

Dr. WHO

Super-landsmoder Gro bretter opp ermene og redder kontant jorden fra basiller, røykere, daleker og annet pakk sammen med sine kamerater i Verdens helseorganisasjon. Iblant hjelper U.N.I.T. til.

Doktor Kven

Det foregår som kjent mye rart i Nord-Troms, og mange underlige skapninger skjuler seg bak en tilsynelatende normal fasade (vel, så normal som den kan bli i Nord–Troms). Men heldigvis er det en som vet hvordan å ordne opp…

Dokter? Hu!?

En vakker, ung, nyutdannet kvinnelig lege må slåss mot patriarkalske maktstrukturer og de innfødtes fordommer (samt enkelte aliens) i en isolert østlandsbygd der de aldri har sett annet enn mannlige doktorer.

Doktor: Hvem?

Spennende nytt reality–konsept: Elleve menn med ulik personlighet, alder og klessmak må gjennom en serie utfordringer som tester deres intelligens, fysikk, mot og flaks. Vinneren får en ettertraktet akademisk grad, en velbrukt blå telefonkiosk og en valgfri kompanjong av motsatt kjønn.

Hvem, doktor?

Daleknut, Son–Taran, Bergens–Bane, Monster–Master…. Fra hele landet samler doktorens fiender seg til det endelige oppgjøret. Han kan ikke vinne over dem før han finner ut hvem som egentlig står bak og i stillhet trekker i trådene.

Arbeidsdelingen

«Faren til Jørgen var en aktet samfunnsborger og bonde med gøts og framferd, ordfører og stortingsmann. Mora var snill.»
Om foreldrene til Holes store sønn, eventyrsamler og biskop Jørgen Moe, i Ringerikes Blad (visstnok populært kalt «Tørrfisken») 21/2 2012